Ormekur og vaksine

Skrevet av Ingunn Risnes Hellings
Artikkelbilde

Forebyggende helsearbeid er en viktig del av et sunt og friskt hestehold. Vaksinering og behandling mot innvollsorm er to enkle grep man kan gjøre for å forhindre sykdom hos hesten sin.

Innvollsormer

 

Generelle forhold

Innvollsorm er et vanlig problem hos hester.

De fleste hester ute på gress vil ha en forekomst av parasitter. Små mengder kan forekomme uten kliniske problemer, mens store mengder kan føre til kolikk, vekttap, diare og i verste fall død. Det er derfor viktig å kontrollere mengden parasitter i tarmen.

 

Individuelle faktorer avgjør hvor mottakelig en hest er for innvollsorm. Unghester og føll er mest utsatt for smitte og de negative konsekvensene som følger infeksjoner med innvollsorm. Med økende alder utvikles vanligvis enn viss immunitet mot innvollsormene og hester over 3-4 år når ofte en stabil status. Likevel, noen individer vil fortsatt ha et høyt infeksjonsnivå og representerer en høy smittekilde, mens andre hester har et stabilt lavt infeksjonsnivå.

 

Sykdomslære

De kjønnsmodne og egg produserende stadiene av innvollsorm finnes i mage og tarmkanal. Eggene blir lagt i avføringen. Utviklingen av eggene til smittsomme larver er temperatur avhengig, og stopper vanligvis opp ved temperaturer under 5 grader.

 

Egg overlever flere år på beiter og smittsomme larvestadier kan også overleve vinteren og representerer derfor en smittekilde for neste sesong. Etter at larvene er har blitt med inn i gresset som hesten spiser, kan de vandre i ulike organer eller gå i dvale i tarmveggen.

Kliniske symptomer hos smittede hester varierer fra ingen til underprestasjon, feber, hoste, varierende grad diare, kolikk og ekstreme tilfeller tarmruptur og død.

 

De mest vanlige innvollsormene på hest i Norge er:

•          De store strongylidene/stor blodmark (Strongylus vulgaris): Vandringen av larvestadiene i blodkarene kan føre til blodpropp og mangel på blodforsyning til tarmen, og symptomer på kolikk og i verste fall død. Denne parasitten er mindre utbredt nå enn tidligere på god effekten ved behandling med lvomec (ivermektiner), men det er sett en økende forekomst av denne type kolikk ved flere hesteklinikker i Norge de siste årene.

•          De små strongylidene/små blodmark (cyatostominae) er når den mest utbredte innvollsorm hos hest. Resistens mot parasittmidler er utbredt. Larvestadiene tar seg inn i tarmveggen i tykktarmen, der de avhengig av årstid og andre faktorer kan gå i dvale (hypobiose) i tarmveggen. De vanlige parasittmidlene er ikke effektive mot dette hvilestadiet. Immunfaktorer, stress, temperatur etc. regulerer hvor lenge de forblir i tarmveggen, men vanligvis vil larver spist om sensommer/høst bli værende i dvale gjennom vinteren. Store mengder larver som har overvintret i tarmveggen kan komme ut av tarmveggen på samme tid om våren og forårsake stor lekkasje gjennom tarmveggen. Dette vil vise seg som væskeansamling i huden, lavt proteininnhold i blodet, diare (fra mild til kraftig og livstruende), vekttap, kolikk og død.

•          Spolorm (Parascaris equorum): Vanlig hos unge hester og føll. Lange tynne hvite, 40-50 cm lange innvollsormer som lever i tynntarmen. Larvestadiene migrerer gjennom en rekke organer, inkludert lever og lunger, og ender opp som voksne i tynntarmen. Kliniske symptomer som vekttap, kolikk, hoste. Kraftige infeksjoner kan i verste fall blokkere tynntarmen og føre til at tarmen sprekker. Det er derfor viktig å behandle føllene og unghestene før mengden spolorm blir stor.

•          Bendelorm ( Anoplocephala perfoliata): Voksne stadier lever i overgangen mellom tynntarm og blindtarm. Årsak til uspesifikk kolikk og invaginasjoner av tarmen. Man kan ta blodprøver for å kartlegge eksponering til bendelorm.

•          Trådorm/Føllorm (Strongyloides westeri) sjelden et klinisk problem, men kan forårsake diare hos unge føll. Føllet smittes fra melka. Kan også bli smittet gjennom penetrasjon av huden.

•          Hestebrems (Gastrophilus intestinalis): Hestebremsen legger eggene sine på huden på frembena og bogen til hesten, og inntas ved slikking av huden. Utvikler seg til bremslarver i magesekken, og det ikke er uvanlig å se dem ved gastroskopi. Ufarlige.

•          Piskeorm (Oxuris equi): Kan forårsake kløe rundt endetarmen.

 

Effektiv kontroll av innvollsorm

Resistens mot vanlige brukte ormekurer er omfattende og økende og derfor kan man ikke alene bruke behandling med ormekurer som effektiv kontroll av innvollsorm.

Målet for effektiv kontroll av innvollsorm:

  • Minimere antall egg/larver på hestebeitet
  • Holde nivå av innvollsorm på et nivå i hvert enkelt individ som unngår sykdom
  1. 1.      Beitehygiene:
  • Unngå overpopulasjon, spesielt unghester og føll bør ha tilstrekkelige store beiteområder. De ‘reneste’ beitene forbeholdes føll.
  • Fjern møkka fra luftegårdene minst en gang i uka, oftere hos unghester og føll
  • Ikke gi for direkte fra bakken, bruk forhekker og bøtter.
  • Sommerbeite bør være såpass stort at hestene ikke trenger å spise rundt sin egen avføring
  • Veksle på beiting av ulike dyreslag siden ku og sau ikke smittes av hesteparasitter. Eventuelt la beitet ligge brakk et år
  1. Behandling med ormekurer
  • Pga utbredt resistans mot ormemidler, er strategisk behandling nødvendig. Det betyr at spesielt utsatte individer identifiseres og behandles med spesifikke ormekurer. Siden unghester og føll er mest utsatt er det viktig at disse alltid behandles uavhengig av avføringsprøver etter anbefalt regime (se under). I tillegg skal man være klar over at visse parasitter er nesten 100% resistente mot visse ormekurer, dette gjelder for eksempel spolorm og Ivomec, samt små strongyloider/blodorm og Panacur. Derfor er strategisk behandling med spesifikke midler på spesifikke årstider sterkt anbefalt (se tabell under).
  1. Avføringsprøver
  • Avføringsprøver er et nyttig verktøy for å identifisere de hestene som er de største smittebærerne og brukes også til å kartlegge smittepresset i en flokk.
  • En avføringsprøve fra en individuell hest vil ikke reflektere totale infeksjon i dette individet til enhver tid siden kun det voksne stadiet av parasitten skiller ut egg.
  • Alle hester bør sjekkes minst årlig, og i løpet av beitesesongen.  
  • Føll og unghester bør behandles mot spolorm uavhengig av resultat på avføringsprøver
  • Bendelorm er vanligvis ikke påvist i avføringsprøver og behandles uavhengig av avføringsprøver (se under.

 

Anbefaling for behandling med ormekurer:

 

Føll opp til 1 års alder

 

 

8-10 ukers alder

Spolorm

Fenbendazol eller pyrantel

6-8 uker etter beiteslipp

Små og store blodorm

Ivermectin

16-18 ukers alder

Spolorm og små og store blodorm

Fenbendazol, pyrantel, evt ivermektin

Ved høst/innsetting (september-oktober)

Spolorm, små og store blodorm, Bendelorm

 

Fenbendazol, ivermektin, pyrantel, prazikvantel

Unghester opp til 4 år

 

 

Før beiteslipp

Spolorm

Fenbendazol, pyrantel

Før beiteslipp

Små og store blodorm

Ivomec

Ved høst/innsetting (september-oktober)

Spolorm, små og store blodorm, Bendelorm

Fenbendazol, ivermektin, pyrantel, prazikvantel

Voksne hester

 

 

Før beiteslipp

Store og små blodorm

 

Anbefaler avføringsprøve for å kartlegge behov.

Under beiteperiode

Store og små blodorm

Anbefaler avføringsprøve for å kartlegge behov.

Innsetting (september-oktober)

Store og små blodorm, bendelorm

 

Ivermektin mot små og store strongyloider

Pyrantel (dobbel dose) eller prazikvantel mot bendelorm

 


Vaksine:

De enkelte særforbundene innenfor hestesporten har regler for når og hvor ofte hesten din skal vaksineres for å kunne delta på stevner, løp eller utstilling. Det er mest vanlig å vaksinere mot hesteinfluensa og stivkrampe. Det må revaksineres mot hesteinfluensa årlig, mens det vaksineres mot stivkrampe annenhvert år. Det finnes flere andre vaksiner til hest, men disse er ikke så hyppig brukt siden sykdommene de beskytter mot ikke er så hyppig forekommende.

Vakine mot hesteinfluensa og stivkrampe. Foto: RKB